Morgunblaðið - 31.05.1961, Blaðsíða 13

MORGVNBLAÐIÐ
13
'g'. .
/f ' iLjv, ’ ‘ ~ ♦ 't :•
iC4 •.' jy J
r>^£i Icmn tiAmiarfim. Wai.^ "
,-!httW®%aira1jr tóoaiífr. m crttkt ötb *
«nif
||
w * ö( /í> r—j ^ v.wpn,.
,. r .'sS-f wpua itim mtóioUumfi»unt|uwt«
| />mttsfr e öt$4 nUpf Kgs fitus DmaBcifotiarm;oJhSh
öámB|i«mnntfumtttcfc%ttro!tacmawtíi. |iáetmttagft
j»4. jtar tpf btiittttóV %áS«mk tt^ i^hu mijtmlkt fis Qiif
s^rfíu!r^^^p^et^,,*r
. ^iéárfijtrB'Kífomil
i'^tfct tÉtdjájhfittt fitB__ _ _
(iftfóátfá.tjtóKjtii, ^ötuáBSím&ktu* í dfco«ðu Tt^ðrtt f *»rft;
CígttllutmtirQfánttðu&m ''' --«fvV' ■ i
3 ■• /
EáttilC
átfaúpfir:
r.mmágri'f
c tktrprttr.
?■
&2r
rr;/*Ts* \fu:
í°rfe ífen^ ^ -* ■**"««$* h\
»t- (I £fc*r ;
"1
u
w
>1; - ■

1 1 Eftirmáli Flateyjarbókar ogr áritun Jóns Finnssonar í Flatey.
sinn. Farens begreper om mann-
dom og vápenære blandes med
omorens sang- og eventyrglede;
norskekystens og de grönne brit-
iske öyers forbindelse som
(kommer i stand i et öyland der
all kultur er innfört. Et land som
(Var sá blottet for gammel arv at
selv guderne ble innfört. Og for-
bolder det seg slik at en stor del
av landnámsmennene som kom
fra Norge, er menn av andre og
itredje generasjon som hadde
flyttet dit fra sör og öst, men
fclitt tvunget bort, blir det hele
noe klarere.
De unge skaldene i hedensk tid
og tidlig kristendom er formid-
lere av den gamle poetiske arv
og nyskapere*. Og det er ubestridt
og en kjennsgjerning som det 12.
lár hundres kilder viser, innen-
landske som utenlandske, at is-
iandske skalder har vært etter-
sökt í Norden, og videre, at i
diktningen har historiske kilder
■blitt bevart.
iSammenblandingen av kultur-
strömninger i hedensk tid har
kanskje ökt ved at landets livs-
vilkár i förstningen viste *seg á
være gode. Nár Ari fróði forteller
at landet har vært „skogkledd
mellom fjell og fjære“, og somme
sagaer forteller at feet har skaffet
seg föde selv, da gir det til kjenne
at i begynnelsen har beitemark-
ene vært tilstrekkelige for kveg,
för det ökte betydelig over hele
landet. I dette ligger det en
arbeidslettelse som bidrar til at
folk kunne beskjeftige seg med
ándelige sysler.
Med kristendommen fulgte et
allm.ent sprðk, latinen, som da
for lengst var blitt et gammel og
modent skriftsprák. Det er et
fengslende bilde som ápenbarer
seg for Klængur Þorsteinsson,
skolegutt pá Hólar, senere biskop
i Skálholt, som stjeler seg til á
Jese Ovids kjærlighetsdikt pá
den tid da den litterære pro-
öuksjons tidsalder begynner pá
Island (1117), og kanskje fantes
tooken enná pá Hólar i 1525, da
öet gis opplysninger om boken
-ovideusO) de arte amandi i
Timburstofa.
•'■' Kirkens arbeid med Oversetting
av hellige skrifter förer til rens-
ing og polering av det skrift-
sprák som den store litteraturen
er skrevet pá omkring 1200.
Man har ikke sikkert kjenn-
skap til et eldre skriftsprák, selv
om det ikke er helt usannsynlig
at det har funnes. Det som kom-
mer fram i kildene, er fram-
föring av dikt og sagaer. Hird-
skalder dikter og resiterer
kvadene sine, og andre sier fram
sagaer. De fleste av dem var is-
iendinger, etter hva kildene for-
teller. Deres oppgave var á
underholde, men samtidig á
opplyse.
Pá grunn av den islandske
kulturs eiendommelige utvikling,
som her har vært berört, blir is-
lendingene bevarere Og formid-
lere av en kulturarv. Nár de
norske kongers sagaer skal skri-
ves, vender en seg til islendin-
gene. Theodricus stöttet seg til is-
landske kilder da han skrev sin
historie om de gamle norske kong
ene, som begynner med Harald
Hárfagre og slutter með Sigurd
Jorsalfar. Den er fra siste halvdel
av det 12. árhundre. Pá den annen
side bör det ogsá nevnes at det i
Norge fant sted boklige sysler
som islendingene nöt godt av.
Forholdet synes á ha vært at
islendingene skrev kongesagaer
som ble kjent i Norge, men
enkelte av dem er endog skrevet
der. Pá den annen side har det
kanskje redusert nordmennenes
egne bestrebelser pá dette om-
rádet. Det kan ogsá forholde seg
slik at nordmennene var de förste
til á skrive ned lovene sine, og
at islendingene derved er blitt
egget til á skriftfeste Víg-
slóði, som regnes for den litte-
rære periodes opphav (1117).
Og det forholder seg ogsá silk
at forskjellige norske over-
settelser fra latin har kommet til
Island. Samkvemmet blir uten
tvil gjensidig i det 12. árhundre
Og særlig etter opprettelsen av
erkebispestolen i Nidaros 1153.
Dette er en overmáte viktig
hendelse i det kulturelle sam-
kvem mellom nordmenn og is-
lendinger. Inntil da hadde islend-
ingene, og forresten ogsá nord-
mennene, státt under erkebispe-
stolen i Lund fra 1104 og för den
tiden Hamburg — Bremen. Nord-
mennene hadde likevel stor for-
bindelse med England og ble ut-
satt for meget sterk innflytelse
derfra. I motsetning til det kom
den islandske kirkes ledere und-
er sterk innflytelse fra kontinen-
tet. ísleifur og Gizur, de förste
biskopene i Skálholt, hadde begge
studert i Nord-Tyskland. Jón Ög-
mundarson den hellige og Sæ-
mundur fróði reiser om i disse
landomráder. Den gamle kristen-
Edvartí Grieg
eftir dr. Pál ísólfsson
ENGINN vafi er á því, að
snilligáfa Edvards Grieg hef-
ur orðið mikil lyftistöng
allri þróun tónlistar í Norður-
álfu. í því sambandi nægir
að benda á ummæli Ravels,
er hann getur þess, að tónlist
Griegs hafi haft mikil áhrif
á hin yngri tónskáld Frakka.
Það er ekki einasta skilningur
Griegs á alþýðutónlist (þjóð-
lögum og þjóðlegri tónlist yfir
leitt), og norski tónninn, sem
hann gaf gildi á svo sérstæð-
an hátt; það er einnig hin
fjölbreytta „harmonik“ hans,
sem margir kalla með nokkr-
um rétti sér-norska, en er að
mínu viti fyrst og fremst gri-
egsk. (Nordraak, sem líklega
er norskastur allra norskra
tónskálda, kemst ekki til jafns
við hann í hljómauðgi). Þessi
„harmonik“ hans hefur haft
áhrif á mörg tónskáld og bent
á nýjar leiðir fram á við.
Grieg lét sjálfur svo um
mælt, að hann væri að byggja
hús meðan aðrir væru að
byggja hallir. En hafi svo ver
ið, voru það að minnsta kosti
hús, sem eitthvað kvað að!
Satt er það. að þegar hann
notar hin stærri formin eru
þau í smáfelldara lagi. En
sjaldan hefur nókkurt tón-
skáld gengið að verki og brugð
ið brandi af annarri eins hug-
prýði.
Útsetningar Griegs á þjóð-
lögum eru meistaralegar og
engu síðri en þekkist hjá for-
verum hans og rómantíska
skólanum (Schumann o. fl.).
Og hann bar það aðalsmerki
hinna stærstu í því að geta
dregið upp dýpstu sorg og
hæstu gleði í fáum og einföld
um dráttum.
Nú á þessum síðustu upp-
lausnartímum í heiminum og
jafnvel í tónlistinni, gæti ung
um tónskáldum verið hollt að
hafa meistara eins og Grieg
til fyrirmyndar, hinn hjarta-
hreina, sem leitar til náltúr-
unnar, norsku fjallanna og
fjarðanna og fágaði þetta, svo
að úr urðu gimsteinar í kór-
ónum evrópskrar hámenning-
ar, þar sem þeir skína í allri
sinni dýrð.
Vér íslendingar lítum upp
til Griegs, en erum jafnframt
dálítið hræddir við hann. —
Hann er ef til vill hættulegri
okkur en flestir aðrir hvað
það snertir að freista okkar
til eftirlíkingar. Vér, þetta
brot af norsku þjóðinni, sem
fórum af landi brott í leit að
nýju frelsi, settumst að í nýju
landi, sem var á ýmsan hátt
svo ólíkt Noregi, og sættum
að mörgu leyti gjörólíkum
kjörum og auk þess langri ein
angrun frá umheiminum, eink
um þó eftir að halla tók und-
an fæti. Hjá okkar þjóð hlaut
allt að verða frábrugðið. At-
orka víkinganna kom fram í
blómlegum bókmenntum, er
sögurnar voru ritaðar og
akáldskapur komst á hæsta
stig. En tónlistin var enn bund
in í stormum og brimi kring-
um strendur landsins og gos-
um eldfjallanna — með öðr-
um orðum í náttúrunni.
Og meðan harðangursfiðlan
Edvard Grieg
töfraði fram tónana frá nátt-
úru Noregs í dönsum og lýr-
iskum sönglögum, sem gáfu
norskum tónskáldum ótæm-
andi uppsprettu efnis, sungu
íslenzkir bændur þunglyndis-
lega tvísöngva (kvintsöngva)
á hestbaki. á erfiðum ferðum
sínum um torfært eldfjalla-
land, eða þeir kváðu hinar
sérkennilegu rímur sinar á
löngum kvöldvökum. Sumir
halda því fram, að náttúru-
tónlist Noregs og Islands
hljóti að vera skyld. Þar er
ég ekki á sama máli.
En þegar við nú tökum að
skapa þjóðlega tónlist á ís-
landi, eigum við á fáum betri
fyrirmyndum völ en Grieg.
En hitt verðum við að hafa
í huga, að hefði hann verið
íslendingur, hefði hann verið
allur annar; sami snillingur-
inn en í allt annarri mynd,
en hann er nú. Sem sé íslend-
ingur en ekki Norðmaður.
Grieg var til þess allra manna
færastur að vekja þjóðina af
Þyrnirósusvefni, vekja hana
til meðvitundar um hina
xniklu auðlegð, sem falin er
og draga þarf fram í dags-
birtuna. Það er endurtekning
á gömlu sögunni um piltinn
í ævintýrinu, sem leysir
kóngsdótturina úr álögum.
rett blir vedtatt i det 12. árhundr-
es tredje decennium pa foran-
staltning av özur i Lund. Gizurs
tiendestatut omkring 1096 innle-
der en tiendeorning som bygger
pá eiendom, akkurat som i det
karolingiske riket. Riktignok kan
det være en viss forskjell pá
skolene i Oddi, Haukadalur og
Skálholt pá den ene side og skol-
en pá Hólar pá den annen. Like-
vel forholder det seg slik at alle
grunnleggerne av disse skolene
er nært knyttet til kontinentet,
og om de förste lærerne ved skol-
en i Hólar vet vi at den ene var
sörfra, den andre fra Gjötaland.
Og en viktig páminnelse er det
at de eldste islandske bokfrag-
ment, fra förste halvdel og midt-
en av det 12. árhundre, först og
fremst viser tilknytning til
kontinentet og Lund i máten á
skrive pá og i notetype.
Med opprettelsen av erkebispe-
setet i Nidaros synes det snart á
ha blitt en forandrig. Máten á
skrive pá forandres i retning av
den norske, og kirkelig1 tilknyt-
ning til engilsk kultur blir sterk-
ere.
Dette er en kjennsgjerning og i
det ligger ingen misbilligende
dom. Denne store kursendring
har uten tvil virket opplivende Og
skapt nye utsyn. Kjennskapet til
angelsakisk litteratur pá folke-
málet har fört til at utformingen
av europeisk litteratur pá nord-
mennenes folkemál ble pá-
skyndet og da ogsá pá islending-
enes folkemál. Med hensikt er
det her forutsatt to sprák, som
dog er nært beslektet. I det 12.
árhundre har islendingene levd
et par hundre ár pá en uthavsöy.
Deres opprinnelse var ikke pá
ett sted, og kulturpávirkningen
var ikke fra én kant. Enda mange
reiste ut og la veien til Norge,
má det ha blitt skapt nyanser
som gjör forskjell. Men den is-
landske kirkes forbindelse med
erkebispestolen har sannsynlig-
vis vært ársak til at denne ut-
viklingen ble stanset noe, og de
norske religiöse oversettelser,
som kom hit i det 12. árhundre,
má ha hatt sin pávirkning. Pá
den annen side má ogsá böker ha
kommet fra Island til Norge. Det
er ille at vi ikke vet hvilke bö-
ker som var i presten Ingimundur
Þorgeirssons kiste som gikk i
sjöen hösten 1180. Denne farbror
til Guðmundur den gode skulle

Síil
MPHPI -r , .,, jm’jaiwiw*'w
ííAfer-fiiewiiWrtirniiftiúMrflfíncitliitSÍfi nrnl*«mi WemKiJÍta rrncflr
^nifltcmíBIMiririlnnétoniBriWífiisí HttiW&lnin: Ií„ w,
-.liniórcm^.nófl-wíiSl^lrtru.rniiiinui afttWÚðAfl
tiTOnfiut niin- J'J'*’1’ -
w ór“n''»úu«sj Bintáll tstrCdlinn ntiaó ft>« yþ í;
Nt ffli tdM«lll« Ow-HWFT' \
J/. »'*it'. itSa twui «• afl* !** pjj. twatáuV
.*-*■!» Bt»« (któ.«rí *bl-W J íít- >« «r t<MrNfl
öfléf (Si'sb ft-li'tflnVW-r’rtf. •%'
rf-wítoííÆviti; £t-J*n WVtu:lþí '<
I itkAr. JtSi.t'ÍflflHfw! ítSórln.
I WjHpílWiJ mfrhf Of >rtKÍté I
|itiS fiwJmorknÆ.ft ítfttwM. g
•rV niWÚm. ;vtr cVfirtwí 1j*1k

»U) H H tfbr 1 tfMtíitr-. JWV' ik VcAátí ts 1 fc nJ ?
r'þiá tíi Uujir >N\íro«M>fr’K>.po&sr
(tÍB rCfU ul/OBf
CiBtiimtit rúöc ntiög.bufr-Qsxjf ?^**** ^niíl Adí . i,-
i'ctni 4iaíi^iá»*ftaDarMwW'«ltS4Bkl. ^ '■
Neðsti hluti fyrstu
blaðsíðu af Ólafs
sögu helga.
tv-'fant
til Norge, skjönt det ikke ble
av den gangen, men fem vintyer
senere var han en tid prest ved
Kristskirken i Nidaros og i erke-
biskop Eysteins aktelse, etter hva
biskop Guðmundurs saga for-
teller.
Den store sammensmelting av
söreuropeisk og nörrön kultur
pá Island kom til á fremkalle en
dyrebar litteratur, dikt og saga-
er. Den har stadfestet islandsk
nasjonalitet og danner grunn-
laget for den. Det er ingen over-
drivelse á si at i det 12. árhundre
har islendingene tilegnet seg full-
komment den allmenne europe-
iske kultur. De har drukket i seg
av kildene til den allmenne kul-
tur og har hatt mulighet og kraft
i seg til á tolke den pá ny, i
lovgivning, i grammatikk,
aritmetikk og tidsregning og
í allmenn og praktisk littera-
tur, sli-k den dengang var.
Det bör ogsá tas med í betrakt-
ningen at ved forsynets hjelp er
en betraktelig mengde verker fra
den tid blitt bevart, om ikke i
samtidige hándskrifter, sá i av-
skrifter fra yngre tid og tilmed
fra slutten av det 18. árhundre.
For nordmennene har det visse
lig hatt betydning at islending-
ene skrev de norske kongers
sagaer. De har der i landet en
noe parallell betydning med
islendingesagaene her. Menn som
munkene pá Þingeyri, abbed Karl
Jónsson, munken Gunnlaugur
Leifsson og munken Oddur
Snorrason, har med sine verk
kommet til & stötte norsk
nasjonalfölelse i senere árhund-
rer, for ikke á forglemme den
uforlignelige Snorri Sturluson og
Heimskringla hans.
Öyfolket stár fritt i valget av
veier over uthavet. Til det og
fra det ligger strömmene over
Atlanterhavet. Det har hentet sitt
materiale pá forskjellige steder i
Europa, men den kulturarv som
det i sin tid skapte, anses ná sá
dyrebar at alle ville eie noe
lignende.